torsdag 14. mai 2009

Visita Domiciliar (hjemmebesoek)




Me, (Heraika, Eduardo og eg) rusle neroeve gadaa, krysse elva som e svart av soeppel, hilse paa et par folk som Eduardo kjenne. Han har vokst opp i omraadet, og det virke som han har oversikt oeve alle smaagader og kroker her. Det finnes et adressesystem, og me har faatt oppgitt ein adresse. Men uten Eduardo hadde det vaert mye vanskeligere og tidkrevende aa finna fram te ein adresse her i omraadet. Ingen skilt eller gatenummer aa se.



Me passere et par hester som forsyne seg av gras fra et en liden flekk midt i ”boligomraadet” Den eine hesten sove, eller han staar i alle fall der med oeynene lukket. Kanskje slaatt ut av varmen som i dag syns aa ta ekstra godt i. Itte 5 min sakte gange tar me inn te hoyre i ei smal gaagade og komme plutselig veldig tett inn paa familielivet te folkene som bor her. Gadaa foere oss te slutt te ein familie, et hushold, paa 10 stk. Fira barn lege udenfor inngangsdöraa.

For under en uke siden doede en tidligere elev her paa Insituto Bola Pra Frente av tuberkolose. Sosialarbeideren her (Heraika) har blitt bedt om aa ta et hjemmebesoek for aa hoere om det e naage me kan hjelpa med. Besoeket vare over ein time. Me har kamera med for aa ta bilde som sga sendes te forskjellige firmaer som stoette Instituto Bola Pra Frente, for aa dokumentere arbeidet som drives. Det foeles rart aa skulle ta bilde i denne sammenhengen. Men ungene oppdage fort kameraet og begynne aa leke med det paa egenhaand.








Fleire i familien har hatt tuberkolose. Heraika, sosialarbeideren understreker kor viktig det e at alle i familien drar te helsestasjonen for aa faa seg undersoekt. De skal gjoere det neste dag.



Denne familien bor i en ”leilighet” som e veldig fuktig. Me tar ein tur inn for aa se. Det e tre smaa rom kor alle 10 fordele seg paa. Moerkt, fuktig og trangt. Kirken som familien tidligere gjekk i har sagt at de oenske aa hjelpe med aa finne et bedre bosted te de. Moren fortelle med begeistring kor godt det skal bli, om det gjoer seg mulig.

Paa vei hjem fortelle Eduardo oss at foreldrene i hjemmet doper seg. Naar eg spoer han kossen han vet det, seie han at det e naage som ”alle” i omraadet vet.

mandag 6. april 2009

Mine kjære kollegaer

Eg blir imponert øve måden mange av mine kollegaer har tatt meg i mot på. Alltid någen som spør kossen det går, som e oppmerksom når eg har vært vekke fordi eg har vært syk, som følge meg te togstasjonen for å lære meg veien, som kjøpe brus og kjeks for å ta ein pause, som under lunsjpausen begynner å danse og synge og drar meg med for at eg ska vise min haltende samba. Mine kollegaer som gir meg cd med brasiliansk musikk fordi de har funnet ut at eg e for lite oppdatert. Eller som samle inn penger uten at eg vet det for å kjøpe smertestillende medisiner fordi eg har vondt. Eg lige varmen te mine brasilianske kollegaer. Måten å hilse på kver morgen og ta farvel på når arbeidsdagen e slutt med kyss på kinnet og ein gode klem. Og sjøl om det av og te kan ver litt irriterende at mange tulle med min portugisiske uttale eller navnet mitt Anja (som betyr engel på portugisisk) så syns eg innerst inne at det e litt kjekt. Eg føle meg inkludert!

Eg har allerede blitt veldig glae i mine kjære kollegaer. Det finnes mange måder å vise omsorg på. Et smil, en hilsen, en klapp på skulderen en god klem. Eg svømme i omsorg på jobben og det føles godt!



Eduardo og Nilson itte ein lange dag på jobb.



På jobben får me servert frokost og lunsj kver dag som disse to herlige damene lage te oss.



Kver onsdag e det spesiallunsj. Det vil sei at alle ansatte samles til ekstra god lunsj, langbordet blir dekket med kvite duker og direktør Susana forteller siste nytt i Bola Pra Frente.






Susana, direktør i Bola Pra Frente



Heloisa sin 18 års dag!! Her e me på jobb, klokkå e 18, alle e nydusja og me sga ut og spise pizza for å feire. Damen i midten e Graça, hu e sykepleier og tar vare på barna (og ansatte) som skade seg eller blir syke. Nydelige dama!


God stemning bak i bilen te Joao.



Rodisio de pizza. De kommer rundt me forskjellige pizzaer og me spise så mye me vil for 30 kr per person.



Ein aen fredag bestemte me (ein gjeng fra jobben) å spise lunsjen ute på ein restaurant. Fisk og reker - mm!

onsdag 1. april 2009

INSTITUTO BOLA PRA FRENTE










Det har gått øve ein måned siden eg begynte i praksis og eg vet ikkje heilt kor eg ska begynne. Min fyste arbeidsdag (og fyste gang eg sgo reise aleina te praksisstedet) klarte eg å ta feil buss. Eg reiste hjemmefra 06.30 om morgenen og kom ikkje på jobb før kl 10.00. Det e sånt som høre med når en e utlending har eg funnet ut. Kjipt å ta feil buss, og å komme senit til jobb, men det ein utrolig digg følelse når ein te tross for språkbegrensinger og at ein befinne seg i et ukjent område klare å komma frem til slutt.

De som ennå ikkje har fått det med seg så jobbe eg på Instituto Bola Pra Frente. Det e ein ikkje-statlig organisasjon (NGO) som ble grunnlagt 29. juni 2000 etter initiativ av Jorginho (Jorge de Amorim Campos) og Bebeto (José Roberto Gama de Oliveira), to tidligere fotballspillere og VM-vinnere ved det brasilianske landslaget. Jorginho vokste opp i en fattig bydel, Guadalupe, og bestemte seg senere for å kjøpe området der han sjøl hadde spilt fotball,for å tilby barn og ungdommer et sted borte fra gata og dop. I dag har Instituto Bola Pra Frentei overkant av 938 elever i alderen 6-17 år og rundt 45 ansatte, med andre ord et stort senter!


Jorginho og Bebeto


Mange av innbyggerne i Guadalupe har store lese- og skrivevansker rett og slett fordi den offentlige skolen ikkje e god nok. Det e mangel på lærere, og elevene kan sitte en hel dag på skolen uten å ha lært någe som helst. Mange drar på skolen kun fordi det blir servert gratis lunsj. Undersøkelser i området gjort av Instituto Bola Pra Frente viser at 42 % dropper ut av skolen. Av elevene som tilhører Instituto Bola Pra Frente er det kun 0,5 % som dropper ut av skolen. Utdanning er det grunnleggende i arbeidet til Instituto Bola Pra Frente. Et av kriteriene for å delta på Instituto Bola Pra Frente e at barnet/ungdommen må være elev på en offentlig skole.

Bola Pra Frente har 3 forskjellige programmer; Craque de Bola e de Escola (6-9 år), ARTilheiro (10-14år) og Campeao de Cidadania (15-17 år). Hvert program bruker sport som et virkemiddel til å tiltrekke elevene til instituttet. De ulike programmene har sitt fokusområdet; det førstnevnte fokuserer på skrive- og lesekunnskaper, det andre fokuserer på kultur og kunst og det sistnevnte har en fokus på arbeidstrening og videre utdanning (Instituto Bola Pra Frente 2008). Gjennom disse tre programmene får elevene undervisning i blant annet portugisisk, matematikk, geografi, filosofi, historie, ernæring, drama, musikk, video, håndverk, helse- og seksualundervisning og IT. Andre kriteriene for å få være elev på noen av disse programmene er at barna/ungdommene må bo innenfor et bestemt området og må tilhøre en familie som har en måndlig inntekt på rundt 350 kroner eller mindre per person tilhørende husholdet.

Bola Pra Frente får ingen støtte fra brasilianske myndigheter og er derfor avhengige av en rekke støttepartnere for å kunne drive arbeidet. En rekke bedrifter i Brasil (bl.a. Nextel, Nike, Nestle, Wise-Up) og også i Norge (bl.a. Jotun og Norskan Offshore) støtter organisasjonen. Videre samarbeider Instituto Bola Pra Frente med de offentlige skolene og andre institusjoner i området gjennom kunnskapsutveksling, besøk og forelesninger.

Heraika Vargas - min flott veileder

Mai 2008 begynte Heraika som sosialarbeider ved Instituto Bola Pra Frente. Her e hu ansvarlig for prosjektet Craque dos Craques som tilbyr familiene rådgivning og veiledning i sosiale spørsmål og om nødvendig henvisning til andre profesjonelle, for eksempel til det lokale sosialkontoret eller psykolog. Heraika drar på hjemmebesøk, institusjonsbesøk, organiserer forelesninger ca en gang i måneden og kulturelle utflukter ca hver 3 måned. I tillegg har hun ansvar for håndverkskurs for mødre og trimtimer to ganger i uken for alle foresatte eller slektninger som ønsker å delta. For fedrene er det fotball 2 lørdager i måneden.

Heraika er også ansvarlig for alt som har med innskriving av elever å gjøre; oppsøkende arbeid for å rekruttere elever, innmelding, innhenting av nødvendig dokumentasjon og rådgivning og samtale med elever som har problemer og deres familier. Hvis noen av elevene for eksempel er borte fra undervisningen flere dager ringer Heraika eller drar på besøk for å finne ut hva som har skjedd. Det kan være alt fra problemer i hjemmet til problemer på skolen etc.

Heraika samarbeider mye med Eduardo Silva som fungerer som en koordinator mellom instituttet og lokalsamfunnet. Han er ansatt på instituttet og er alltid med når Heraika drar på hjemmebesøk i området av sikkerhetsmessige hensyn. Som tidligere beboer i området har han også mye lokalkunnskap som Heriaka og andre benytter seg av. Herlig fyr!

Eduardo og Joao


Heloisa, tidligere elev på Instituto Bola Pra Frente.


Disse herlige 5 guttene kom innom kontoret vårt fordi de hadde tatt feil av tidspunktet de skulle på Instituto Bola Pra Frente. Eduardo følgte alle hjem. Sjøl om någen av de bor rett rundt hjørnet e det ikkje trygt å gå aleine. Når Eduardo kom tebage fortalte han at en av guttene virka veldig inneslutta og prata ingenting. Når de kom til hjemmet hans skjønte han litt koffer. Utenfor nabohuset stod en mann med pistol i den ene armen og walkie-talkie i den andre - mest sannsynlig involvert i dophandel. Dessverre e dette en del av virkeligheten her.

Denne filmen e gammel, og desverre ikkje teksta - men vise litt av arbeidet her på Bola. Enjoy!
http://www.youtube.com/watch?v=RMR6H6C0uHg

fredag 27. mars 2009

Kort sammendrag

Under karneval hadde eg besøk av Hanne, mitt syskenbarn. Det va utrolig kjekt, men åg litt rart å plutselig ha någen "kjente" her i byen. Me koste oss, dro på strandå, på forskjellige utesteder, spiste ute, slappet av, dro på konsert, shopping osv. Takk for en herlige ferie med deg Hanne!


Hanne på Sukkertoppen. Med nøyd den nydelige utsikt øve byen under solnedgangen.




Slik karneval kanskje er mest kjent som utenfor Brasils grenser, med parader av lettkledde damer og glamorøse kostymer og show, er kun en del av selve karnevalsfeiringen. De fleste som drar for å se disse paradene er turister og billettene koster fra 60 kr - 4500 kr.

Marilucia og Jane, to herlige brasilianske venner.




Rundt om i byen er det forskjellige gatefester under karneval, og det er dette som er det "egentlige" karnevalet. Festing fra morgen til sene nattetimer.






Stranden Ipanema.

søndag 8. mars 2009

Pelé da Praia

Hvis dokk går inn på dette klippet så ser dokk et lite opptak som blei gjort ca 2 uker itte at eg kom te Rio de Janeiro. Det e et intervju av Pelé som drive ein volleyballskole og et lite intervju av meg i slutten (mm, ganske stas).

http://tvjam.ig.com.br/blitz5

Eg komme seinere med litt mer oppdateringer. Har hatt besøk av Hanne, syskenbarnet mitt, va veldig kjekt!! Ellers har eg komt i gang med praksisen som e ganske utfordrende og spennende. Sga skrive mer om den seinere!

For øyeblikket e eg og uten mobil.

fredag 13. februar 2009

Kontaktinfo

Adressen min her i Brasil e:
Rua Sà Ferreira 88
Apartamento 202
CEP: 22071-100
Copacabana
Rio de Janeiro-RJ
BRASIL

Mitt mobilnummer her er 005521 8364 2568.
Dessverre mottar eg ikkje alle meldingene som blir sendt fra Norge, saa om eg ikkje svare e grunnen at eg aldri har mottatt meldingen.

onsdag 11. februar 2009

Nå e det nesten ei uga siden eg flytta te leiligheten som ligge ved Copacabana. Eg bor samen med Tracy (fra USA), Aimara (fra Tyskland), Martin (fra Sveits) og Maria (fra Brasil. En herlig gjeng som alle snakke portugisisk.

Helga va avslappende og herlig. På lørdag dro eg på en tur i regnskogen som ligger rett ved byen sammen med Rafael, Marcelo og Tracy. En liten 45min tur så kom vi til ferskvann og en foss som vi kunne dusje bort svetten i. Nydelig! Seinare på kvelden va det grilling i bakgården te naagen venner av Rafael. Ingenting er som grillmaten her i Brasil. Av ein eller annen grunn smake den heilt fantastisk. På søndagen va eg på sykkeltur. Sykla fra kl 15 til 20 på kvelden, men me hadde någen pauser ittekvert.












I går besøkte eg et mødrehjem som ble startet av en svensk prest for ca 20 år siden. Mødrehjemmet heter Abrigo da Rainha Silvia og tilbyr mat, undervisning, hjem, trygghet, omsorg, opplæring for gravide som ikkje har noe sted å bo eller som av andre grunner e i en utrygg situasjon. Her møtte eg mange enkeltmennesker med historier som e vanskelige å forestille seg. Ei fortalte meg at hu hadde flykta fra mannen sin som mishandla henna og va nå gravid i 7. måned. Ei annen 16 år gammel jente hadde akkurat fått en liten datter. Hu va blitt gravid fordi moren hennes hadde solgt henne til eldre menn. Faren til hennes nydelige datter, trodde hun, va en 50 år gammel mann. Ei annen fortalte at mannen hennes, og faren til hennes to barn, hadde blitt skutt i desember og døde. Det ekje lett å vite ka eg sga sei når eg høre sånne historier. Eg blir ydmyk.


På dette mødrehjemmet møtte eg en liten gutt som sjarmerte meg totalt. Han hadde ein utrolig energi som smitta.

tirsdag 3. februar 2009

Mudança

Nå sitte eg på rommet, klokkå e 18.30, det e i alle fall 30 grader ude og den lille viftå i taket hjelpe ikkje så mye på varmen. Eg høre på nyhetene her i Brasil at det snør utrolig mye i Europa og at det e 45 grader i Australia (Kari Anne, holde du ut?) Sjøl om eg e den type person som gjerne sover med vinduet åpent om vinteren fordi eg elske kald, frisk luft, sove eg overraskende bra i denne varmen.

Vel, eg nyte å ver her i Brasil. Språkundervisningen går utrolig bra!
Timene flyr av gårdet. Leonardo som e læreren min og eg har fått vår egen interne humor. Digg at det e mulig, tross kultur- og språkforskjeller. Ler mye kver undervisningstime! (Normalt så sga det ikkje så mye te at eg ler, men her i Brasil skjer det ikkje liga ofte pga av språket). Leonardo e ateist, like ikkje solå (og dermed heller ikkje så glad i Brasil), snakke fransk, like ikkje salat, digge å se på fotball og ønske ingen barn. Flott fyr! Har ca 13 timer undervisning med han i ugå + at eg e med på ca 4 timer gruppeundervisning kver uga med Andrea (fra Colombia) og tri eldre mannfolk fra Bolivia, Argentina og Colombia. Me e så utrolig forskjellige, men ler my av det sama. Eg glede meg te kver undervisning! Språket glir mye lettere og det e kjekt å lære mer og mer.

Eg spele en del volleyball her og trene av og te med Pelè (han i rød shorts). Spele som oftest på ittemiddagen og kvelden, e for varmt på dagen. På lørdag opplevde eg ein av de fineste solnedgangene i mitt liv! Itte denne fantastiske solnedgangen begynte det å regne, og me tok oss ein dukkert i sjøen. Herlig!



Det har skjedd mye forskjellig disse dagene. Eg har blitt kjent med en del flere folk. Dro på konsert på fredag sammen med någen som eg spelte volleyball med. Ble kjent med ei mens eg venta på bussen (endte opp at me tok taxi samen, lang og uinteressant historie, så gidde ikkje fortelle den), som eg har avtalt å møte senere. Sga møte ei som eg kjenne fra før av på fredag (mest sannsynlig ut og danse samba.. vanskelig, men eg prøve i alle fall). Lett å bli kjent med folk!

Eg har bestemt meg for å flytte. Har rådført meg litt med de lokale her og funnet ut at det e greit å bo ved Copacabana (som eg har nevnt tidligere). Ganske annerledes der i forhold til her på Leblon. Flere som tigger og sover ute på gata. Kontrastene e enorme her!! Situasjonen for de fattige her i Brasil virke for meg og veldig mange andre her heilt håplause. Mitt inntrykk e at enkelte ignorer de kontrastene som finnes her, fordi realiteten e for vanskelig å forholde seg te. Eg har lett for å overse sjøl, fordi eg rett og slett ikkje vet heilt kossen eg sga reagere.

I mårå ska eg for fyste gang reise te praksisstedet mitt for å snakke med de som eg sga jobbe sammen med og for å bli kjent med stedet. Glede meg og e åg veldig spent på kossen det blir. Guadalupe (bydelen eg sga jobbe i) ligge et stykke herfra eg bor. Må nok regne med å bruke en times reising kver vei.

Eg må stikke nå. Men te alle så lure, så har eg det veldig bra her. Går selvfølgelig opp og ner, men eg trives!!!

mandag 26. januar 2009

8 dagers erfaringer

Nå har det gått 8 dager siden eg ankom Rio de Janeiro, og de har gått sykt fort samtidig som eg føle eg har vært lenge vekke fra Norge (det e vel kanskje ofte sånn når en reise?) ! På flyplassen blei eg henta av Marilucia og Nilson som begge jobber på Instituto Bola Pra Frente (der eg sga ha praksis) og eg merka fort at portugisisken min va litt mer begrensa enn det eg hadde trodd. Itte ca 40 min taxitur og høljeregn ankom me Leblon, som e den bydelen eg bor i nå, og me blei møtt av min 58 år gamle romvenninne, Marines. Dagen ittepå tok Nilson og Marilucia med meg på en liten sightseeing i byen. Det va godt å kjenne lukten av brasiliansk luft, høre portugisisk og å gå med havianas (slipperser fra Brasil) igjen. Me dro og te språkskolen som eg sga gå på (den fyste måneden her i Rio sga eg konsentrere meg mest om å lære språget ennå mer).



Vel, de fyste dagene va litt ensomme sjøl om eg heile tiå møtte nye folk. Det tar litt tid å bli ordentlig kjent med någen og har vel ikkje blitt det heilt ennå, men eg tar ein dag om gangen. Siden eg reise aleina, bor med ei eldre dame og ein mann, og har privat lærer i portugisisk e det litt begrensa kor mange eg blir kjent med på min egen alder. Eg vurderer å flytte til en annen leilighet, ikkje fordi eg ikkje trives her, men fordi det ekje liga sosialt som å bo med folk på min egen alder. Eg har vært på visning i ein leilighet som ligge ved Copacabana. Det e 5 stundenter som bor der, brasilianske og utlendinger, gutter og jenter. Kjempehyggelig heile gjengen, og leiligheten e veldig fine, men den ligge rett ved ein favela så e ennå litt usikker. Hu som bodde der sa at hu hadde hørt skyting fleire ganger (en må regne med det når en bor ved en favela), men hu meinte at det likevel va veldig trygt.

Ellers har eg vært på kafe med ei som eg møtte på den brasilianske ambassaden i Norge, som ein dag sga ta med meg te et mødrehjem som hu jobba som frivillig på (glede meg!!!). Eg har begynt med språkkurs hos ein kule fyr med hestehale, vært med på graduationparty, dansa ute på byen, pugga gloser, gått turer og prøvd å bli kjent med byen. Føle at eg allerede har ein gode oversikt øve kor de forskjellige stedene e i denne byen. Eg klare i alle fall komma meg fra a-b.


I går va fyste gangen eg spelte volley på strandå. Har regna ein del, så har ikkje hatt muligheden te det før (uten om ein dag tidligere, men då turte eg ikkje spør någen om eg kunne bli med). Va fantastisk!! Ein som hette Pelé har ein beachvolleyskole her på strandå. Egentlig ville han at eg sko betale rundt 300 kr i måneden for å bli med, men når han hørte at eg va i Brasil for å jobbe med et sosial prosjekt, så insisterte han på at eg ikkje sko betale någen ting. Ein utrolig kule type, med verdens styste smil og tannregulering. Strendene kryr av volleyballnett, og nettet til Pelé e tilgjengelig i helgene for alle som vil spele. Her møtte eg blant annet ein fra Østerrike, ei fra Sverige (ja det e ganske mange utlendinger som meg her), og to brasilianske som spele for å bli proffesjonelle.


Kontrastene her i byen e enormt store. Nå bor eg i ein av de fineste strøkene med designerbutikker og priser som ligner litt på de norske. Copacabana (som eg kanskje sga flytte te) e litt mer annerledes. Her e det flere uteliggere, tiggere, men og mer liv og røre (på ein positiv måte, og dette e kun mitt inntrykk). I går, mens eg satt på ein bar ved Copacabana, såg me ein gutt/mann (min alder ca) som gravde ei grop i strandsanden. Va utrolig nysgjerrig på ka han sko me den gropå. Itte å ha gravd ca 20 min fant han ein strandstol og ein parasoll som han lånte av baren, satte stolen i gropa, la parasollen over og dekket til med någen tepper sånn at ikkje någe lys sko komme ned til gropen. Så satte han seg nedi for å sove. Kreativt! Men og trist å se at det faktisk e realiteten for veldig mange her i Rio, at de ikkje har någe hjem.